Birgit Kolboe er halvparten av duoen bak boken Uten gluten – en komplett glutenfri kokebok. De mer enn 150 oppskriftene spenner over frokost, lunsj og middag samt desserter, kaker og snop. I disse postene kan du bli med Birgit på tur til det store utland. Og når Birgit legger ut på reise, lar hun ganen bestemme reisemål.

En togreise gjennom Vietnam er ikke for de utålmodige. Den smalsporede jernbanelinjen mellom Ho Chi Minh-byen i sør og Hanoi i nord ble bygget av den franske kolonimakten for over 130 år siden, og selv om diesellokomotiver har erstattet datidens dampdrevne, tar det fortsatt halvannet døgn å tilbakelegge den 160 mil lange strekningen.

Det er vanskelig å forestille seg at det bare har gått noen tiår siden landet var en krigsskueplass, men innimellom blir vi minnet om den blodige fortiden. Med ujevne mellomrom passerer vi sirkelrunde bombekratere i det knallgrønne og ellers så fredelige landskapet. Noen av hullene er ganske små, andre store nok til å fungere som plaskedam for en vannbøffel eller to.

Vi ankommer Hoi An idet solen vipper over horisonten. I flere minutter henger den der – som en diger appelsin – før den endelig klarer å kjempe seg videre og ta fatt på sin daglige vandring over himmelen. Selv når solen står som høyest er Hoi An badet i et varmt lys. I denne magiske morgenstunden er det som om vi er innhyllet i et lunt, gyllent teppe. Rundt oss er det et yrende liv. De små, smale trebåtene er lastet med fisk, skalldyr eller jordbruksvarer og ligger dypt i vannet. Det føles som om vi har sneket oss inn på et filmsett, men for kvinnene i de karakteristiske kjegleformede stråhattene er dette en morgen som alle andre. Akkurat sånn skal det se ut i et eldgammelt handelssentrum i Sørøst-Asia.

Alt kan fraktes med moped.

Markedet er en eksplosjon av farger, lukter og lyd. I motsetning til oss legger ikke vietnameserne skjul på hvor maten kommer fra. En stor sølvglinsende fisk klarer å rømme fra sitt midlertidige hjem i en blå plastbalje. Oppholdet i frihet blir kortvarig. Selgeren får raskt tak i rømlingen, og noen minutter senere er den sløyet og på vei ned i et handlenett. Samtidig er en ung kvinne i ferd med å tømme det lille buret på mopedens bagasjebrett for pratsomme ender.

Den siste fangsten blir tatt om bord. Om noen minutter er fisken på markedet.

I vietnamesiske byer er det sjelden mer enn noen meter mellom serveringsstedene. Å kalle dem restauranter ville være å ta i. Det holder lenge med noen kvadratmeter fortau og et par miniatyrstoler i plast. Menyen består gjerne av én eneste rett. Vi liker å tro at oppskriften har gått i arv i generasjoner.

Den vietnamesiske maten er frisk, ren og så godt som fettfri. Det virker enkelt, men virkelig å lære det vietnamesiske kjøkken å kjenne, er ikke gjort i en håndvending. En vietnamesisk kokk vet at alle sanser følger med til matbordet. Klare, kontrastfylte farger, duftende krydder og et vell av friske urter tilfredsstiller kravene fra øyne og nese, mens ørene tilgodeses med et lite knas når du tygger. Heller ikke følelsen i huden på hendene blir glemt. Fingermaten må være god å ta på. Det behøver ikke være like mye av det søte, syrlige, salte, bitre og sterke, men alle grunnsmakene må med. Som en siste liten komplikasjon har vi ideen om yin og yang som gjennomsyrer den vietnamesiske kulturen. Yin representerer det feminine og yang det maskuline. Det ene kan ikke eksistere uten det andre.

Alle foto: Birgit Kolboe