Venneterapi

Det er egentlig rart at vi ikke har noen tradisjon for venneterapi, slik vi har for par- og familieterapi. For nære venner er jo veldig viktige for oss, og mange er minst like fortrolige og åpne med vennene sine som med partneren sin. Og mange kan også føle seg vel så mye knyttet til sine venner som til partneren. Fordi vennene gjerne alltid har vært der, mens partnere har kommet og gått. Eller fordi parforholdet har utspilt sin rolle. Og når parforholdet skranter, blir
vennene våre viktigere enn noen gang.

Men selv om vennskap kan være like viktig – og noen ganger viktigere – for oss enn det som skjer i parforholdet og familielivet, er vi som oftest overlatt til oss selv hvis det først oppstår en knute på tråden til en venn. Og små og store knuter eller kriser er ikke uvanlig blant venner. Tvert imot har nok de aller fleste opplevd å bli skuffet eller såret, eller sur og sint på en venn en eller annen gang. Noen ganger stikker det dypt, andre ganger er det mer som krusninger på overflaten. Men uansett hvor sterke følelser det vekker, og hvor ofte det forekommer, kan slike situasjoner sette vennskapet på prøve og i verste fall gå utover både livskvaliteten og psyken. Det gjelder særlig hvis problemene ikke blir håndtert på en god måte, og det oppstår langvarige motsetninger og spenninger.

Men selv om venneproblemer er vanlig og kan utgjøre en betydelig psykisk belastning, finnes det ingen offentlig instans man kan kontakte for å få hjelp til å finne ut av problemene, slik det finnes familievernkontor som tilbyr råd og hjelp til par som sliter i samlivet. Man kan selvsagt kontakte en privat terapeut eller coach for rådgivning og terapi. Men det er det svært få som gjør. Gjennom mine snart 30 år som parterapeut har jeg knapt nok opplevd det. For øvrig finnes det heller ingen terapimetoder eller -retninger som er utviklet spesielt med tanke på å hjelpe venner til å løse opp i typiske
venneproblemer.

Venner i trøbbel har altså ikke noe sted å henvende seg for å få hjelp. Men de etterspør heller ikke slik hjelp. Og denne sammenhengen mellom manglende tilbud og manglende etterspørsel er ikke tilfeldig. For når ingen synes å trenge venneterapi, er det heller ingen som tilbyr det. Og når ingen tilbyr det, blir det heller ingen som etterspør det – selv om man kanskje egentlig hadde trengt hjelp. Følgelig blir man stående alene med problemene.

I mange tilfeller går det heldigvis bra. For gode venner finner naturligvis ofte ut av problemene sine på egen hånd. Men slett ikke alltid. Det forutsetter at begge parter både har vilje og evne til å ta tak i det som er vanskelig. Og det er ikke alltid tilfellet. Noen føler seg altfor krenket eller såret til å strekke ut en hånd til den andre eller til å komme med innrømmelser. Andre er for sta eller egenrådige til å inngå kompromisser eller for stolte eller selvsentrerte til å innta andre perspektiv enn sitt eget. Men uavhengig av hva som er grunnen, forblir problemene gjerne uløste uten hjelp fra utenforstående. Og uløste problemer kan ofte balle på seg og bli stadig mer uhåndterlige.

HVORDAN PRØVER VI Å LØSE VENNEFLOKENE VÅRE?
Så hva gjør vi med vennefloker vi ikke finner ut av? Det aller vanligste er kanskje ingenting. For de fleste av oss er litt konfliktsky overfor våre venner. Selv om vi ikke er spesielt konfliktsky overfor eventuelle partnere, for eksempel. Det henger nok sammen med at det føles litt vanskelig å være konfronterende overfor en venn – som vi har vært inne på tidligere. Vi vet liksom ikke helt hvordan vi skal bringe problemene på banen og ta den vanskelige praten.

Mange ganger kan det også være klokt å la ting fare, det gjelder særlig enkeltepisoder hvor vi føler at en venn ikke er så oppmerksom eller pålitelig som vi skulle ønske, men uten at vennen har opptrådt direkte hensynsløst eller krenkende. I så fall bør vi absolutt stå opp for oss selv. Men i et langvarig vennskap vil det alltid kunne oppstå situasjoner eller episoder hvor vi skuffer eller svikter hverandre til en viss grad, uten at vi nødvendigvis bør agere på de følel-
sene dette gir opphav til.

Hvis det derimot er snakk om en mer kronisk situasjon, eller stadig tilbakevendende episoder hvor du opplever knuter på tråden til en venn, er det opplagt behov for å ta tak i problemene. Og kanskje har du også gjort det – mange ganger – uten å komme noen vei. Da bør du spørre deg selv om det finnes andre mulige tilnærminger til problemet enn de du så langt har prøvd. Ofte gjør det det. For i møte med problemer og konflikter med våre nærmeste har vi en tendens til å gjenta oss selv, igjen og igjen. Vi har gjerne en eller noen ganske få tilnærminger, eller grunnposisjoner, som vi tyr til i de fleste situasjoner. Noen prøver for eksempel alltid å overbevise den andre om at hun eller han tar feil eller er urimelig. Andre har en tilbøyelighet til å glatte over eller forestille seg for å unngå opprivende konfrontasjoner. Mens andre igjen pleier å trekke seg unna eller ty til «silent treatment» i håp om at den andre endrer oppfatning eller bøyer av. Det som er felles for slike tilnærminger, er at de sjelden funker – og særlig ikke hvis det først har utviklet seg til en fastlåst konflikt. Og så lenge du ikke kommer noen vei, er det all grunn til å prøve en litt annen tilnærming.

HVORDAN LØSER VI OPP I FLOKENE?
Det kan for eksempel være å prøve å komme den andre i møte i stedet for å bare hegne om din egen oppfatning eller argumentere for ditt syn. Du kan si følgende, eller noe lignende: «Vi har jo kranglet om dette mange ganger uten at vi har blitt enige. Og noe av grunnen til det er at vi begge har vært for mye opptatt av vårt eget syn, og ikke egentlig har prøvd å forstå helt hva den andre mener. Hva tenker du om det?» Ved å vise vilje til å forstå problemet på denne måten, og ved å utforske heller enn å slå fast hva som er rett eller rimelig – øker du sjansen for å få dialogen inn i et mer konstruktivt spor.

Hvis din foretrukne strategi i møte med vennefloker handler mer om å bli utydelig eller unnvikende, er situasjonen en litt annen. Da trenger du mest av alt å ta tyren ved hornene. Ikke ved å konfrontere, irettesette eller påpeke det du er misfornøyd med hos din venn – det hjelper sjelden – men ved å tematisere det som du synes er vanskelig eller krevende i relasjonen deres. På en utforskende og undrende måte. I stedet for å lide i stillhet, kan det altså mange ganger være lurt å si fra, så sant du klarer å gjøre det uten å ty til anklager og bebreidelser. For når problemene først kommer på bordet, går det som regel an å finne ut av dem. Hvis du derimot ikke sier fra om det som er vanskelig, vil problemene heller ikke forsvinne.

VIKTIG Å GJENKJENNE UTFORDRINGENE
En ting er hva som er gode strategier, men det er ikke alltid like lett å følge disse – verken det å komme den andre i møte eller det å sette ord på problemene. For hvis du er vant til å bruke en annen og mindre konstruktiv kommunikasjonsstil i forbindelse med konflikter, er det jo en grunn til det. Og siden de typiske grunnposisjonene vi så lett tyr til, vanligvis utspiller seg uten at vi tenker over dem – skjønner vi ikke egentlig hva som foregår. Vi reagerer på autopilot. Og når vi ikke er bevisst hvordan vi reagerer, og hvorfor vi reagerer akkurat slik vi gjør, skjønner vi heller ikke hva vi trenger å forandre. I stedet gjentar vi bare oss selv, igjen og igjen, og følger det samme mønsteret hver gang problemene blir aktualisert.

Når det skjer, er det fordi dette mønsteret er så innarbeidet i oss. Det er dels uttrykk for vår grunnleggende personlighet – den vi er fra naturens og genenes side, og dels uttrykk for hvordan vi er blitt preget gjennom barndommen og oppveksten. Særlig med tanke på emosjonelle og relasjonelle opplevelser, og hvordan vi har lært oss til å forstå og takle små og store utfordringer. Disse erfaringene tidlig i livet har sammen med våre grunnleggende personlighetstrekk formet den typiske væremåten vår i møte med problemer og konflikter, som kan utspille seg i nære relasjoner. En væremåte som er med å skape gode eller mindre gode samspill med andre mennesker, for eksempel våre nærmeste venner. Samspill som særlig blir satt på prøve i forbindelse med konflikter.

Kommer vi fra en familie hvor det var nødvendig å gå stille i dørene for å unngå ubehageligheter, er sjansen stor for at vi gjennom livet har lagt oss til et reaksjonsmønster hvor vi først og fremst prøver å unngå konflikter og konfrontasjoner. Hvis vi derimot kommer fra en familie hvor det var stor takhøyde for motstridende meninger, og alle pleide å gi uttrykk for sine meninger, har vi fått med oss en ganske annen bagasje i møte med uenigheter og motsetninger. Og da er det gjerne disse oppveksterfaringene som utspiller seg hvis vi har en knute på tråden med en venn.

Jo mer vi har innsikt i vårt eget reaksjonsmønster og hvordan dette mønsteret påvirker – og påvirkes av – andre, desto lettere er det å se hvordan vi selv kan bidra til floker i vennskapene våre. Og ikke minst hvordan vi selv kan bidra til å løse opp i flokene. For det handler veldig ofte om at samspillet har kjørt seg fast eller kommet ut av kontroll. Selv om dette ikke nødvendigvis betyr at begge parter har like mye skyld i situasjonen, krever det likevel en innsats fra begge parter for å finne en løsning. Hvis din venn for eksempel ber om unnskyldning for noe hun har sagt eller gjort, må du klare å ta imot unnskyldningen hennes. Hvis ikke vil spenningen mellom dere bare fortsette. På samme måte må dere begge være villige til å akseptere og snakke om det som er vanskelig, selv om det bare er en av dere som opplever det som et problem.

Men i praksis kan slike samtaler være vanskelige. Særlig hvis dere begge har en tendens til å koble inn autopiloten. Da er faren stor for å trå feil. Og hvis først en av dere trår feil, for eksempel ved at du uttrykker deg på en litt for anklagende måte, eller din venn reagerer med å bli veldig hårsår eller avvisende – vil det lett kunne utløse en tilsvarende respons fra den andre. Og da vil dere fort ende opp med å gjenta de samme gamle reaksjonsmønstrene deres. Kanskje har du allerede prøvd å få i gang en dialog om noe du synes er vanskelig. Og kanskje har dette blitt en ubehagelig spenning mellom dere – et betent sår eller bittert bakteppe for selve vennskapet. I så fall må du muligens bare gi opp bestrebelsene på å finne en løsning og skru ned forventningene til den andre eller til relasjonen deres, eller eventuelt gi opp hele vennskapet. For på et eller annet tidspunkt tvinger det seg frem noen grunnleggende spørsmål: Hva er viktigst for deg – å prøve å forandre den andre eller å ta vare på vennskapet? Og hvor mye kan du selv og den andre faktisk forandre dere? Og ikke minst, koster vennskapet mer enn det smaker?

HVA KAN DU SNAKKE MED EN TERAPEUT OM?
Det er denne typen spørsmål og avveininger det kan være verdifullt å snakke med en terapeut om – for å få et nøytralt og utvendig blikk på dine egne kvaler og dilemmaer. Å snakke med andre venner om problemene kan selvsagt også være nyttig, og mange gjør nettopp det. Men andre venner er ikke nødvendigvis alltid nøytrale og uav-
hengige. Tvert imot vil de ofte være i en posisjon hvor det forventes at de tar parti for den ene eller den andre. Og de du eventuelt velger å dele dine synspunkter og vurderinger med, vil du antakelig forvente å få støtte og sympati fra. Selv om du ville hatt enda større utbytte hvis du også ble møtt med litt motstand og korrektiv. Men det er ikke så mange av oss som aktivt oppsøker motstemmer. Andre venner kan også ha sin egen agenda i saken. Hvis du for eksempel vurderer å ditche en tidligere bestevenn, kan det åpne muligheten for andre til å overta denne plassen i ditt vennehierarki. Og det er gjerne mest av alt denne muligheten som styrer tilbakemeldingene du får, heller enn en mer objektiv vurdering av hva som ville være det klokeste for din del.

Så selv om det ikke er tradisjon for å oppsøke terapeut eller coach for vennetrøbbel, er jeg sikker på at mange kunne hatt stort utbytte av det. Nettopp for å få dette utvendige og nøytrale blikket på den situasjonen man står i. Men også for å få veiledning og inspirasjon til å få i gang en bedre dialog med den andre om det som er vanskelig i relasjonen. Aller best vil det antakelig være dersom begge vennene i fellesskap kunne bli enige om at dette trenger vi hjelp til å
finne ut av, akkurat som par som oppsøker samlivsterapi.

Og du kan jo være en som går foran, en som faktisk oppsøker venneterapi. Fordi du innser at det trengs hvis dere skal klare å løse opp i flokene deres. Og fordi et godt vennskap ikke er noe du tar lett på, men tvert imot noe dyrebart som du ikke vil gi slipp på uten at dere har prøvd alt for å redde det. I så fall vil du være med på å gjøre det lettere – og mer naturlig – også for andre å søke hjelp når de selv ikke klarer å finne ut av sine venneproblemer. Og med tiden vil det kunne være med å skape et nytt og verdifullt hjelpetilbud til alle slags venner i trøbbel.