Jordbruksoppgjøret

Hva forhandler man om i jordbruksoppgjøret?

Den opprinnelige tanken bak jordbrukstilskuddene var at de bare skulle ytes i en overgangsperiode, inntil jordbruket ble så effektivt at man ikke lenger trengte tilskudd. Dit har vi ennå ikke kommet, for å si det forsiktig. I dag får bøndene i snitt én tredjedel av inntektene sine fra statlige tilskudd, slik at prisen på råvarene kan holdes kunstig lave. Dette har gjort bøndene avhengige av tilskudd for å få økonomien til å gå rundt. Sånn noenlunde.

En av årsakene til at vi har havnet her, er tallmaterialet som legges til grunn for jordbruksforhandlingene. I jordbruksforhandlingene forhandler staten med bøndene om hvilke arbeidsforhold og mulige inntekter de som produserer mat i Norge skal ha. Du kan se på jordbruksoppgjøret som bøndenes svar på tariffoppgjør. Forhandlingene resulterer i årets jordbruksavtale, og den inneholder blant annet bestemmelser om makspris, tilskudd, velferdstiltak og andre rammevilkår.

Forhandlingene reguleres av hovedavtalen for jordbruket, som kom i 1950. Avtalen ble sist revidert i 1992. Og som vi har vært inne på flere ganger, har matproduksjonen endret seg mye siden både 1950 og 1992. Bøndenes inntekter og utgifter endrer seg også i takt med inflasjonen, særlig hvis de driver stort og såkalt effektivt. Prisen på strøm, diesel, maskiner, dyrefôr, såkorn, bygningsmaterialer og mye annet har sitt å si for hva bøndene sitter igjen med for arbeidet sitt.

Og som vi så i forrige del av boka, har jordbruket blitt en kapitalintensiv næring: Utgiftene er høye, og det samme er investeringene.

I jordbruksforhandlingene forsøker partene å finne ut hva bøndene skal sitte igjen med – inntekt minus utgifter. Problemet er at dette regnestykket må basere seg på hva de tror utgiftene vil være i fremtiden. De må forsøke å forutse hva strøm, diesel, dyrefôr, utstyr, såkorn og så videre vil koste over et år frem i tid, og i dagens marked er det nesten umulig å treffe riktig. I tillegg ser de i stor grad bort fra de pengene bøndene taper på investert egenkapital, som forklart i kapittelet «Derfor taper bøndene penger på å produsere mat».

Med det utgangspunktet er regnestykket nødt til å bli feil, og det rammer særlig de bøndene som har gjort som staten ønsker: Investert og ekspandert.

Hvordan bidrar jordbruksforhandlingene til at bøndene forsvinner?

Staten har satt som premiss for jordbruksforhandlingene at næringen må effektiviseres. Flere maskiner, mer kunstgjødsel og mer importerte råvarer til for eksempel dyrefôr. Mindre arbeidsinnsats, men økt bruk av energi og kapital. Resultatet skal gi stordriftsfordeler og økt effektivitet. Dette har vært et tydelig politisk ønske i flere tiår, og det kommer tydelig til uttrykk i jordbruksoppgjøret. Tilbudet fra staten inneholder nemlig et tall på hvor mange årsverk vi skal ha i norsk jordbruk. Dette tallet har krympet for hvert oppgjør.

At et visst antall bønder parkerer traktoren hvert år, er derfor en forutsetning for at de gjenværende skal kunne ha mulighet til å oppnå de inntektene som oppgjøret fastslår. Det er nemlig inntektsmuligheter og ikke faktiske inntekter de forhandler om. Hvis det er flere å fordele kaka på enn det oppgjøret tar høyde for, blir det jo mindre på hver. Derfor henter staten tall på hvor mange årsverk vi har i norsk jordbruk, for så å slå fast at neste år skal det være så og så mange prosent færre – litt avhengig av hvor hardt og i hvilken retning den politiske vinden blåser.

Slik blir de årlige jordbruksoppgjørene i praksis nedbemanningsmøter, der man blir enige om hvor raskt nedbemanningen skal foregå. De bøndene som må legge ned, befinner seg i en langt mer fastlåst situasjon enn de fleste andre bedriftseiere, som kan frigi midler ved å selge utstyr og eiendom. Det er ikke alltid så enkelt for en bonde, som ofte har bostedet sitt på eiendommen og dessuten kan ha brukt den som pant for å få lån til å kunne investere i gårdsdriften.

Hvor stort forhandlingsrom har bøndene?

Det som er interessant med jordbruksoppgjøret, og som er med på å gjøre det litt annerledes enn et vanlig tariffoppgjør, er at bøndene egentlig ikke har noe valg. Det kommer i forkant et tilbud fra jordbruks- og matdepartementet som de kan velge å forhandle på, men de kan ikke gå til streik. Det eneste de kan gjøre hvis de er misfornøyde med tilbudet, er å si det høyt, uten at det har noen praktiske konsekvenser.

Velger de å nekte å godta tilbudet og takke nei til å forhandle videre, blir statens tilbud automatisk stående og sendes videre via næringskomiteen på Stortinget. Der blir tilbudet behandlet og ender opp som stortingsproposisjon. Stortinget har lang tradisjon for ikke å gjøre endringer på disse proposisjonene. Det heter seg nemlig at det kan true avtaleinstituttet – selve grunnlaget for måten disse forhandlingene gjennomføres på.

Nettopp dette var det som skjedde i 2020, da jeg først satt i budsjettnemnda og deretter deltok i jordbruksforhandlingene. Det ble brudd, departementets tilbud ble sendt til Stortinget, som banket det gjennom – til tross for at ingen av bondeorganisasjonene hadde godkjent det.

Når avtalen først er vedtatt av Stortinget, er bøndene forpliktet til å etterfølge den, uansett om de har godkjent den eller ikke. Den eneste måten å forbedre den på, er i praksis å bli med på forhandlingene. Departementer er som aktører flest ved et forhandlingsbord, de legger ikke alle kortene på bordet med én gang, og har alltid litt å gå på.

Kanskje er det bare én av bondeorganisasjonene som går med på å forhandle fordi det opprinnelige tilbudet var altfor dårlig, men begge organisasjoners medlemmer blir uansett bundet av avtalen. Oppsummert kan vi derfor si at jordbruksoppgjøret er en type forhandlinger som bøndene er bundet til å være med på, for hvis de velger å ikke forhandle, er de garantert et dårligere resultat. Etterpå må de forplikte seg til å etterleve avtalen, selv om de ikke er enige om å inngå den. Stortinget, som har bestemt målene for jordbruks- politikken, er ikke en gang med på forhandlingene.

Likevel klamrer vi oss fast til dette systemet.