Hvordan motivere barn som ikke vil ut?

Hun holder armene i kors, og jeg vet at diskusjonen er over for hennes del. Ingen prinsessekjole, ingen tur. Jeg blir sittende på huk og balansere, mens jeg prøver å tenke klart. Jeg har på meg for mye klær, det begynner å klø i huden, det gjør det vanskelig å fokusere. La oss se: prinsessekjole. Gradestokken viser -2. Stuevinduet glitrer av små snøkrystaller. På God Morgen Norge som summer i bakgrunnen, er det utendørssending og frostrøyken står ut av smilende munner som snakker om gløgg og ribbeoppskrift. En iskald og nydelig dag med blårosa himmel venter på oss, og sekken er pakket til perfeksjon. Skal virkelig en prinsessekjole spolere hele planen? Jeg har lokket med nisselue over den vanlige lua. Fortalt at sekken inneholder prinsesseboller. Men ingenting betyr noe som helst, hvis hun ikke får ha på
seg kjolen. Og bare den.

Turen er for henne. Og for oss. Så jeg trekker pusten dypt, og konkluderer med at vi må finne en løsning som gjør at to av to er i godt humør når vi trer over dørstokken og ut i verden. Så jeg sier ja til prinsessekjole, i bytte mot at alle de andre klærne skal gjemme seg under den. Forslaget får øynene hennes til å lyse opp, og hun glitrer plutselig om kapp med snøkrystallene i vinduet. Hun hjelper flittig til med å kle på seg både ull og dress, og uten at hun legger merke til det, bruker jeg turkniven til å sprette opp noen sømmer i ryggen på den syntetis- ke utkledningskjolen, for å lage mer plass. Jeg håper prinsessen tilgir meg.

Så er vi ute på veien. En far. Svett, men full av mestringsfølelse. Og en datter. I fullt vinterantrekk, med en smått sprengt prinsessekjole som ytterste lag. Hånd i hånd går vi mot skogen. Eller kongeriket, da – som det heter i dag. Det finnes en åpenbar lærdom i denne prinsessekjolen: Strekk deg langt for å la barna være med på å bestemme! La dem velge hvilke klær de skal ha på, hva som skal med i sekken, eller hvor dere skal gå, dersom det er mulig. Så må man inngå noen kompromisser, og noen ganger også stå på sitt, fordi barn ikke alltid vet sitt eget beste. Det går for eksempel ikke å ha på sommerklær på vinteren eller ha med godteri i sekken hver gang. Men prinsessekjole utenpå vinterdressen skader ingen.

Her er noen spørsmål å stille barna som har fungert hos oss:

• Kan du hjelpe meg å pakke sekken?
• Kan du hjelpe meg å sette opp bålet?
• Skal vi lage noe god mat på turen, eller skal vi ta med matpakke?
• Hva har du lyst til å gjøre på tur?

Hold fokuset på hva som skal skje, i stedet for selve gåturen fra A til B. Snakk om hva dere skal gjøre på turen og hva barna ønsker å gjøre. Barn blir motiverte av å glede seg til noe og få eierskap over en oppgave eller en plan.

Eksempler på hva jeg pleier å «friste» med:

• Ting jeg vet hun allerede har gode minner fra.
• At hun kan få bli med på å lage bål, kappe ved og legge på pinner.
• Oppgaver hvor hun føler seg selvstendig og mestrer.
• At vi skal lage noe godt å spise.
• At hun kan ta med noe hun liker godt.
• Ta med hengekøye og at hun kan bestemme hvor vi skal henge den opp.
• Ta med telt, og at hun kan bli med og bestemme teltplass.
• Lete etter blomster.
• Lete etter noe som vi kan lage ting av.
• Ta med kveldsmaten ut.

Hvis du har barn som svært sjelden har lyst til å dra på tur, kan det lønne seg å gå korte turer over en periode, slik at de kan få noen gode opplevelser før dere gradvis utvider turene. Og ha alltid med snacks!

Noe av det mest grunnleggende som kan bidra til å gjøre turen til en suksess eller en fiasko, handler om hva vi har på oss. Hvordan skal vi kle oss på tur? Det handler neste kapittel om.