Hvordan kroppen reagerer på traumer

Når vi er i en situasjon der vi føler oss truet, kan vi reagere på fire ulike måter avhengig av våre individuelle ressurser. Reaksjonen vår avhenger også av den spesifikke situasjonen vi er i, hvorvidt vi faktisk kan unnslippe eller bekjempe trusselen. Det er en avgjørelse som tas i den delen av hjernen som kalles det limbiske systemet, nemlig amygdala. De fire forskjellige reaksjonene er:

1. Å kjempe
2. Å gå i frys
3. Å flykte
4. Å please

Eksempel på flukt: Løp for livet!
En gang da jeg var rundt 12 år, gikk bestevennen min og jeg langs en mørk og øde veistrekning. Det høres ut som begynnelsen på en skrekkfilm, men det var egentlig ikke noe uvanlig eller spesielt skummelt ved det; vi var på vei til en fest på den andre siden av byen, og stemningen var på topp. Plutselig hørte vi en merkelig lyd. En bil nærmet seg i sakte fart bak oss, og da den var like bak, skjønte jeg at den hadde et punktert dekk som skrapte mot asfalten. Vi trakk oss automatisk til side for å la den passere, men i stedet kjørte den inn foran oss, stoppet og sperret veien. Vi hadde ikke noe annet valg enn å stanse. Vi kunne ikke se hvem som satt bak rattet. Det var bekmørkt. Vi kunne enten gå rundt langs yttersiden eller innersiden av bilen – det siste ville bety at vi måtte ned i grøfta. Ingen av dem virket som et opp-
lagt alternativ.

Men så startet bilen igjen, økte farten og forsvant inn i de mørke trærne i skogen foran oss. Og akkurat da skjedde det noe som er vanskelig å beskrive. Det var som om himmelen over oss krympet et kort sekund.

Vi begynte å løpe.

Det var fullstendig koordinert og instinktivt. For i det sekundet bilen kjørte av gårde, hadde vi et valg – vi kunne enten bli værende på veien, eller vi kunne rømme. Det var et hus like før skogen, og bak en vedhaug på tunet gjemte vi oss, med blikket på veien, uten helt å vite hva det var vi ventet på. Og plutselig kom lyden igjen. Et punktert dekk skrapte langs asfalten. Bilen hadde snudd ved en rasteplass lenger fremme. Sakte kom frontlyktene til syne i skogbrynet.
Bilen kjørte oppover veien, snudde og gikk på tomgang en stund, før den forsvant inn mellom trærne igjen.

Noen ganger lurer jeg fortsatt på hva som hadde skjedd hvis vi ikke hadde rømt. Kanskje ingenting. Sannsynligvis! Likevel er jeg takknemlig for at noe inni meg fikk meg til å ta beina på nakken og flykte. For i dag vet jeg at det er ikke alt her i livet man kan flykte fra.

Den fjerde beredskap
Selv om kamp, flukt og frys (også kalt underkastelse) er de tre mest kjente overlevelsesmekanismene (der «frys» er den vanligste), finnes det faktisk en fjerde mekanisme, nemlig å krype (fawning) – eller det som vi i dagligtale kaller å please. Å krype, please, blidgjøre, smigre og stryke med hårene er en tillært metode som utelukkende handler om å beskytte seg selv. Pete Walker er opphavsmannen til konseptet fawning og beskriver det som en strategi barn lærer for å unngå å bli skjelt ut eller fysisk avstraffet. Barnet utsletter sin egen vilje fordi et «nei» kan utløse sinne hos voldelige eller uforutsigbare omsorgspersoner. Fawning, eller å please, blir dermed en mestringsstrategi som følger en inn i voksenlivet og gjør det nesten umulig å kjenne sine egne grenser og sin egen verdi. Et eksempel på å please som voksen kan være hvis du har en aggressiv partner. Ved å prøve å tilfredsstille og blidgjøre personen, kan du unngå å trigge ham eller henne– og til syvende og sist unngå å bli slått.