Hvor mye er det normalt å glemme?

Vi må gå helt tilbake til 1880-tallet, for å finne en av de aller første studiene som ble gjort for systematisk å undersøke glemsel. Det var psykologen Hermann Ebbinghaus som var første ute med å gjøre eksperimentelle hukommelsesstudier som han presenterte i sin bok Über das Gedachtnis («Om hukommelsen»). Ebbinghaus hadde et sterkt ønske om å gjøre psykologien mer eksperimentell, altså å kunne undersøke et fenomen systematisk i et laboratorium. Med seg selv som forsøksperson satte han i gang med å pugge meningsløse stavelser. Eksempler på stavelser han brukte var ZOL, HEIP, DEK og BIJ. Det sies at han konstruerte over 2000 meningsløse stavelser som han brukte i eksperimentet.

Ebbinghaus leste listen med ord daglig, til en bestemt avsatt tid da han kunne sitte uforstyrret. Han lagde lister på opptil 16 meningsløse ord som han gjentok 8, 16, 24, 32, 42, 54 eller 64 ganger. Som den systematiske forsker han var, begynte han å undersøke hvor mye av listene han husket etter fem minutter, en time, åtte timer, 24 timer, to dager, fem dager og 31 dager.

Ut fra sitt eksperiment trakk Ebbinghaus to viktige konklusjoner, Den første konklusjonen var at glemselen følger en såkalt «logaritmisk kurve», der glemselen vil være sterkest rett etter at informasjonen er registrert / innkodet og deretter flate mer langsomt ut. Man vil glemme ca. 50 prosent etter ett døgn og etter en måned vil hele 80 prosent være glemt hvis informasjonen gjentas maksimalt åtte ganger umiddelbart og ikke repeteres på nytt etter dette. Denne kurven har blitt kjent som «glemselskurven» innenfor psykologien og er et begrep som fortsatt lever i beste velgående.

Den andre konklusjonen Ebbinghaus trakk, var at tiden man bruker på innlæringen vil gjøre at denne kurven slaker litt ut. Hvis informasjonen gjentas veldig mange ganger, for eksempel over 50 ganger, vil glemselen bli vesentlig mindre. Dette viser at jo mer tid vi bruker på å innkode informasjonen, desto mer husker vi. Det har blitt gjort en rekke studier som har funnet tilsvarende resultater som de Ebbinghaus viste. Eksempelvis viste forskerne Jaap Murre og Joeri Dros i en studie fra 2015 tilsvarende resultater da de kopierte studien til Ebbinghaus.

«Glemselskurven»

Basert på resultatene til Ebbinghaus og hans «glemselskurve» er en god regel at «desto lengre tid det går fra man blir presentert for informasjonen, desto mer vil man glemme». En studie av Bahrik og Phelps viste nettopp dette. Her skulle deltakerne lære seg spanske gloser og gjenkalle dem etter åtte år. Resultatene var at 94 % av glosene var glemt etter åtte år. Selv hadde jeg en periode der jeg pugget mange tyske gloser. Men jeg praktiserte dem ikke og etter seks år var de aller fleste tyske glosene glemt. Teorien om forringelse (som ble gjennomgått i kapittelet «Hvorfor glemmer vi?») kan være en forklaring på glemselskurven.

Glemselskurven kan fungere som en generell rettesnor for å forstå vår glemsel og kan overføres til andre områder av livet. Tenk deg at du ser en film på kino én gang. Du vil huske mye fra filmen når du forlater kinosalen. Dagen etter vil mange detaljer fra de ulike filmscenene være glemt. Etter en måned vil enda flere detaljer være glemt, men du husker handlingen, bruddstykker og skuespillerne i hovedrollene. Etter fem år vil sannsynligvis det meste av detaljer være glemt, mens den mest sentrale delen av handlingen fortsatt kan gjenkalles.

Dette vil imidlertid være annerledes hvis du ser en film som gjør inntrykk på deg og som du liker veldig godt. Da vil du sannsynligvis ubevisst legge inn repetisjon ved at du forteller om filmen til andre du kjenner, tenker gjennom flere av scenene og kanskje ser filmen på nytt. Slik har jeg det med de filmene om actionhelten og arkeologen Indiana Jones. Jeg har sett dem minst 10 ganger og jeg har også fortalt om filmene en rekke ganger. Derfor kan jeg gjengi mange detaljer fra alle Indiana Jones-filmene, fordi informasjonen har blitt repetert en rekke ganger over et langt tidsrom.

Jeg husker godt da jeg var student og deltok på forelesninger. Hvis jeg ikke repeterte notatene fra forelesningene, var minst halvparten glemt dagen etter og det meste var glemt etter en måned. Dette var selvfølgelig litt avhengig av min interesse for temaet og kvaliteten på foreleseren. Men selv med topp motivasjon og en god foreleser, var veldig mye glemt etter en måned, dersom jeg ikke repeterte. Gjentatte ganger ble jeg både skuffet og sjokkert over hvor mye som var glemt, fordi jeg forventet at hjernen min skulle være som en kraftig svamp som sugde all ny informasjon til seg, uten at noe rant ut igjen.

Nylig skulle jeg holde foredrag om en artikkel jeg selv hadde skrevet for over syv år siden. Jeg trodde det ville bli enkelt, siden jeg hadde skrevet artikkelen jeg skulle fortelle om. Da jeg skulle lage foredraget, måtte jeg faktisk lese gjennom artikkelen på nytt. Jeg hadde knapt kastet et blikk på artikkelen de siste syv årene og jeg ble overrasket over hvor mye som var glemt. Her hadde glemselsekurven for alvor slått til.

Vi husker jo egentlig alt – eller?

I noen bøker om hjernetrim og hukommelsesforbedring er det hevdet at vi egentlig husker alt, bare vi får tilgang til minnene. Denne påstanden, eller myten, trodde jeg helt og fullt på da jeg som ungdom leste om dette i en useriøs reportasje. Jeg husker at jeg fikk en voldsom tro på at hjernen egentlig aldri glemmer, men at vi husker absolutt alt – bare vi vil det nok.

Påstanden stammer fra Wilder Penfield sine studier på 1960-tallet. Penfield var nevrokirurg og gjorde et eksperiment der han åpnet opp hjerneskallen til forsøkdeltakere og ga hjernen små og svake elektriske støt. Forsøkdeltakerne var våkne når dette pågikk og siden hjernen ikke har smertereseptorer medførte ikke dette noe smerte eller ubehag. Ryktene skulle ha det til at de små støtene fremkalte minner hos forsøkdeltakerne som de vanligvis ikke har tilgang til. Det ble tolket som at minnene egentlig ligger der, men at det er tilgangen til minnene vi mangler. En slik teori ble slukt rått av mange og ga opphav til myten om at man egentlig ikke glemmer noe. Problemet var at resultatene fra Penfield sin studie ble mistolket og sterkt overdrevet. For det var færre en fem prosent av forsøktdeltakerne som opplevde at støtene fremkalte minner. I tillegg er det usikkert om minnene som ble fremkalt hos de få forsøksdeltakerne faktisk var virkelige minner eller om det var ren fantasi. For akkurat det ble ikke undersøkt.

Det er selvsagt inspirerende å tro at vi egentlig husker alt og at ingenting er glemt. Hjernen er som nevnt ikke et videokamera som tar opp alt. Hjernen tar derimot stikkprøver og noen ganger får vi med oss mye, mens andre ganger får vi med oss lite. For bare tenk hvor mange sanseinntrykk hjernen mottar hver eneste dag (en dag på 16 timer består av 57 600 sekunder). Det finnes ingen forskning eller erfaring som støtter påstanden om at vi «egentlig ikke glemmer».

Likevel vil jeg understreke at vi tidvis kan ha minner liggende i hjernen som vi ikke er bevisst og som kan dukke opp når man drømmer eller er i en situasjon som vekker minner frem. For noen ganger kan hjernen ha problemer med å klare å finne frem igjen minnene. «Hjernens bibliotekar» kan tidvis få vansker med å finne rett adresse. Men dette er altså ikke det samme som at vi egentlig husker alt.