Traumer finnes ikke

DEN UNGE MANNEN: Det er store ord igjen. Jeg synes det fortjener en grundig forklaring. Så for det første: Du sier at etiologi og teleologi er to forskjellige ting. Men hva ligger forskjellen i, helt konkret?

FILOSOFEN: La oss si at du er forkjølet og har høy feber. Du går til legen. Legen sier at grunnen til at du er syk, er at du ikke hadde på deg nok klær da du var ute dagen før. Ergo har du blitt forkjølet. Ville du slått deg til ro med det?

DEN UNGE MANNEN: Nei, selvfølgelig ikke. Årsaken har jo ingenting å si – hva slags klær jeg hadde på, om det regnet, eller noe annet. Det er sykdommen, det at jeg har høy feber, som ville vært viktig for meg. Hvis han var lege, hadde jeg forventet behandling. At han skrev ut medisiner til meg, ga meg en sprøyte eller gjorde noe annet for å hjelpe meg.

FILOSOFEN: Likevel er det sånn at de med et etiologisk standpunkt, deriblant de fleste rådgivere og psykiatere, hevder at lidelser har den og den årsaken, og at denne ligger i fortiden. Og så trøstes du med at det «ikke er din feil». Argumentet rundt såkalte traumer er typisk for etiologi.

DEN UNGE MANNEN: Vent nå litt. Benekter du at det finnes traumer overhodet?

FILOSOFEN: Ja, det gjør jeg. Bastant.

DEN UNGE MANNEN: Hva? Er ikke du, eller jeg bør vel si Adler, en autoritet innen psykologi?

FILOSOFEN: Individualpsykologien ser helt bort fra alt som har med «traumer» å gjøre. Det var en ny og revolusjonerende tilnærming. Det freudianske synet på traumer er fascinerende, for all del. Freud mente at psykiske skader (traumer) er årsaken til at et menneske er ulykkelig. Når du ser på et menneskeliv som en kontinuerlig historie, lyser årsakssammenhengene mot deg. Den dramatiske utviklingen gjør inntrykk. Det er klart at det er forlokkende. Men Adler, som ikke aksepterer argumentet om traumer, hevder i stedet dette: «Ingen opplevelser er i seg selv årsaken til at vi lykkes eller feiler. Vi lider ikke under sjokket fra opplevelsene våre – de såkalte traumene – men bruker dem til å oppnå det vi vil. Det er ikke opplevelsene våre som bestemmer hvordan vi blir. Det er meningen vi tillegger dem, som lar dem styre livet vårt.»

DEN UNGE MANNEN: Så vi vrir opplevelsene slik at de passer med det vi ønsker å oppnå?

FILOSOFEN: Nettopp. La oss se nærmere på det Adler sier her: at den vi er, ikke er bestemt av opplevelsene i seg selv, men av meningen vi tillegger dem. Han sier ikke at voldsomme katastrofer, en dårlig oppvekst og andre store hendelser ikke bidrar til å forme personligheten vår. Tvert imot har det stor innvirkning på oss. Men det vesentlige er at det ikke avgjør noe. Det er vi selv som bestemmer over livet, gjennom meningen vi tillegger disse opplevelsene. Livet er ikke noe du blir gitt, men noe du velger selv. Det er du som bestemmer hvordan du skal leve.

DEN UNGE MANNEN: Så du påstår at vennen min har stengt seg inne på rommet sitt fordi han velger å leve på den måten? Dette er faktisk alvor. Jeg lover deg at det ikke er det han vil. Om noe ble han tvunget til å velge det på grunn av omstendighetene. Han hadde ikke noe annet valg enn å bli den han er.

FILOSOFEN: Jo da. Selv hvis vi antar at vennen din ikke tror han har en plass i samfunnet «fordi han ikke hadde en god oppvekst», er det likefullt målet hans å tenke på den måten.

DEN UNGE MANNEN: Hva slags mål er det å ha?

FILOSOFEN: Det viktigste er nok målet om å ikke forlate huset. Han skaper angst og frykt for å ha en grunn til å holde seg inne.

DEN UNGE MANNEN: Men hvorfor vil han ikke gå ut? Det er der problemet ligger.

FILOSOFEN: Vel, se på det fra foreldrenes ståsted. Hvordan ville du ha følt det hvis barnet ditt nektet å forlate rommet sitt?

DEN UNGE MANNEN: Jeg ville så klart vært bekymret og prøvd å hjelpe ham tilbake til samfunnet. Ønsket at han var frisk. Lurt på om jeg hadde gjort noe galt under oppveksten hans. Det hadde sikkert vært forferdelig. Jeg ville nok gjort mitt ytterste for å hjelpe ham med å få et normalt liv.

FILOSOFEN: Det er der problemet ligger.

DEN UNGE MANNEN: Hvor?

FILOSOFEN: Hvis jeg aldri forlater rommet mitt, aldri går ut, kommer foreldrene mine til å bli bekymret. De vil rette all oppmerksomheten mot meg. De kommer til å opptre ekstremt varsomt rundt meg, ta på meg med silkehansker. Men hvis jeg tar så mye som et skritt ut av huset, blir jeg en del av den ansiktsløse massen som ingen legger merke til. Jeg kommer til å være omgitt av folk jeg ikke kjenner, bli et gjennomsnittsmenneske. Kanskje ikke engang det. Og ingen kommer til å passe ekstra godt på meg lenger. Det er ikke uvanlig å høre slike historier om mennesker som stenger omverdenen ute.

DEN UNGE MANNEN: I så fall, hvis vi følger resonnementet ditt, har vennen min nådd målet og er fornøyd med dagens situasjon, er det slik?

FILOSOFEN: Jeg tror verken han er fornøyd eller lykkelig. Men det er ingen tvil om at han gjør som han gjør nettopp for å nå det målet. Dette er ikke noe som er unikt for vennen din. Alle handler ut ifra ønsket om å nå et mål. Det forteller teleologien oss.

DEN UNGE MANNEN: Glem det. Det kan jeg rett og slett ikke akseptere. Hør her, vennen min er –

FILOSOFEN: Du, denne samtalen kommer bare til å gå i ring hvis vi fortsetter å snakke om vennen din. Han er ikke engang her og kan forklare seg. Det leder ingen steder. Prøv å finne et annet eksempel.

DEN UNGE MANNEN: Vel, hva med dette? Det er min egen historie, om noe jeg opplevde i går, faktisk.

FILOSOFEN: Å? Det er interessant.