Flere hemmeligheter

Noen uker etter at vi er tilbake i Norge, skjer det ting på Alexanders mobil, med mer aktivitet enn vanlig både på Messenger og WhatsApp. Det tikker inn meldinger fra flere som vil ha kontakt, fra både Spania og Colombia.

Alexander blir nødt til å spre møtene utover våren. Det blir rett og slett for mye for ham. Felles for dem som henvender seg, er at de alle har en historie om hans mor Margarita i Spania.

Storesøster Ingrid og ukjent bror

Ingrid Iohanna fra Cali er en av dem som tar kontakt. Hun forteller at hun er Alexanders ukjente storesøster. En tante fortalte henne om Alexanders besøk i Colombia. Inntil nylig hadde hun verken hørt om ham eller broren Juan David. Alexander har aldri hørt snakk om Ingrid. Men Ingrid er også Margaritas datter, kan hun fortelle, og er fire år eldre enn Alexander. De to har altså samme mor, men ikke samme far. Ingrid Iohanna ble født i byen Tomaco i Colombia og vokste opp hos en slektning av faren. Margarita forlot henne der da Ingrid var tre måneder gammel.

Ingrid Iohanna hadde også en annen storebror som hun ikke vet hva heter. Han vokste opp hos et annet familiemedlem, så de to søsknene ble aldri kjent. Men de hadde muligens samme far, og Margarita var også moren hans. Storebroren uten navn, som dermed sannsynligvis er Margaritas førstefødte, ble skutt og drept for vel ti år siden.

«Han hadde visst dårlige venner», ble søsteren fortalt. Det er slik man sier det i Colombia når noen roter seg bort i rus, dop og kriminelle miljøer, har vi lært nå.

«Det er sannelig mange i vår familie som har hatt ‘dårlige venner’», sukker Alexander tungt, men blir både overraska og glad for å få enda en søster å legge til i slektstreet sitt. Han vinker til hennes femten år gamle datter som sier hei til onkel Alexander på det digitale videomøtet som Arturo har satt opp.

Storesøster Ingrid blir begeistra over å høre om broren deres, Juan David, i Cali. Hun vil gjerne besøke ham. På samme tur kommer hun også i kontakt med en felles onkel, en av Margaritas brødre i Colombia. Noen dager senere tikker det inn bilder til Alexander fra familietreffet deres hos La Pantera under gummitreet. Felles for alle tre er at de aldri har visst om hverandre, men som følge av Alexanders leting har de nå funnet sammen.

Morfar Ramon

Alexanders morfar, Ramon (78), Margaritas far, som er pensjonert baker i Cali, melder seg også i løpet av våren og ønsker å treffe sitt «nye» barnebarn fra Norge i et videomøte. Han visste heller ingenting om de fire førstefødte barna til sin eldste datter før Alexander begynte å lete etter slektningene sine. Ramon ble gift på nytt og har to barn med sin siste kone. Juan David, som vi spiste middag med i Oviedo den siste kvelden, er et av dem.

Morfar sier han er glad for å ha fått vite om dem alle. Og Alexander synes det er fint å vite at det finnes en sprek og kjekk mann som kan kalles bestefar, «mi abuelo», i den nye, store familien hans.

Lillesøster Andrea

To måneder etter at vi var i Spania, melder også Andrea seg på telefonen. Hun er Alexanders halvsøster i Oviedo, Margaritas datter og tre år yngre enn ham. Hun vil også gjerne bli kjent med den nye broren sin, som hun tilfeldigvis fikk høre om via deres felles mormor få dager tidligere. Andrea var faktisk hjemme i Oviedo da Alexander var der, men Margarita hadde ikke fortalt henne om besøket hans. Mor Margarita og datter Andrea snakker ikke så ofte sammen, får vi vite. Og nå kan Alexander fortelle Andrea flere nyheter, om deres «nye» felles storesøster i Colombia, Ingrid Iohanna. Andrea tror kanskje hun har møtt Ingrid en gang for mange år siden i Colombia, men da visste hun ikke at de var søstre. Andrea hadde ingen anelse om at hun hadde flere søsken enn sin ti år gamle lillebror som bor i Spania.

Alexander og Andrea har mye å snakke om, viser det seg i et videomøte som varer i nesten to timer. Andrea har også en sterk og vanskelig oppveksthistorie å håndtere. Hun forteller via mannen sin, som tolker fra spansk til engelsk. Sammen prøver hun og Alexander, i sitt første digitale møte på WhatsApp, å legge puslespillbitene og tegne opp slektstreet sitt for å få en kronologi i historien og en felles oversikt over flokken som stadig vokser. For plutselig er de en søskenflokk på seks som har samme mor. De fire eldste barna, der Alexander, som nærmer seg tretti, er den yngste, har alle vært godt bevarte hemmeligheter for de fleste i over tretti år.

Mormor Fermina

Alexanders mormor, «mi abuela», som bor i Valencia i Spania, er også spent på å få treffe sitt bortadopterte barnebarn som hun aldri har visst om. Hun fikk høre om ham første gang i januar da Alexander var i Cali og ryktene om en tilbakevendt sønn spredte seg blant slektninger. Tolken Arturo sitter i Colombia, Fermina i Spania og Alexander i Oslo da de to møtes digitalt første gang.

«Wow, ‘muy elegante’!» (veldig stilig) utbryter Alexander da han får se sin biologiske bestemor for første gang.

«Du skal vite at jeg er glad i deg, selv om jeg aldri har møtt deg. Jeg er jo bestemoren din», smiler Fermina på skjermen. Hun har allerede snakka flere ganger med broren hans og sitt andre «nye» barnebarn, Juan David (31), som Alexander hadde noen fine dager sammen med i Cali.

Da hun får høre at mamma Guri fortsatt lever i Bodø, ber hun ham hilse.

«Du må hilse din mor i Norge og si at vi er veldig glade og takknemlige for at hun har tatt seg av deg», sier Fermina.

Mormor forteller også at hun mista kontakten med sin datter Margarita noen få år etter at hun og Margaritas far ble skilt. Hun visste om Ingrid og hennes nå avdøde bror som ble drept, men som heller ikke Fermina husker hva het; var det kanskje Ricardo?

Selv emigrerte mormor til Spania i 2000, og da Margarita igjen tok kontakt i 2006, hjalp hun henne slik at også hun kunne flytte til Spania.

«Snakka ikke du og Margarita om meg og broren min, Juan David, noen gang?» undrer Alexander.

«Din mor Margarita og jeg snakker ikke sammen. Det ble en uoverensstemmelse mellom oss for flere år siden», forteller Fermina, uten at hun vil gå nærmere inn på hvorfor.

Før Alexander avslutter møtet med mormoren, må han spørre om det er på grunn av at han har dukka opp, at det nå er blitt en splitta familie hvor mange ikke snakker med hverandre. Mormoren avviser dette:

«Nei, tvert imot. Vi har vært en splitta familie i mange år. Men det at du dukka opp, gjør at vi finner hverandre og samles mer igjen», smiler hun.

Ettertanker: Margarita seks måneder senere

Steinen Alexander kasta da han, via Arturo, først fikk kontakt med Sandra Patricia i Cali, har gitt ringer i vann. Mange ringer. Det som hadde vært et dypt, stille og ukjent farvann, har for noen blitt til et opprørt hav. Kanskje aller mest for den biologiske moren hans.

Alexander har mange ubesvarte anrop på telefonen fra Margarita i Spania. Hun har villet snakke med ham igjen, fortelle og forklare mer. Men det er ikke så mye hjelp i at han tar telefonen, for de forstår ikke hverandre. De snakker forskjellige språk. Det hender at Margarita glemmer nettopp det.

Hun er klar over at de fem barna hun har satt til verden, og som fortsatt er i live, nå har kontakt og snakker sammen. Så da Margarita og Alexander treffes igjen i juli 2023, i et tårevått videomøte med Arturo som tolk, et halvt år etter at de først møttes i Oviedo, er «unnskyld» – disculpe – det første Margarita sier.

«Jeg håper du kan tilgi meg. Jeg fortalte ikke hele sannheten da du var på besøk i Spania i vinter. Det ble så mange minner og vonde hendelser som dukka opp igjen hos meg. Alt var så vanskelig å håndtere», gråter hun.

Så forteller hun litt mer om de aller første årene etter at hun dro hjemmefra som femtenåring. Hun flytta til havnebyen Tumaco i Colombia, hvor hun var kjæreste med en profesjonell soldat og måtte livnære seg som prostituert i en periode. Der fikk hun som veldig ung sine to førstefødte barn. Eldstemann var sønnen som ble drept da han var nitten, og så Ingrid Iohanna. 

«Hva het han, storebroren vår som ble drept?» spør Alexander.

«Jeg husker ikke så godt lenger, så jeg vet ikke. Det var en så vond tid for meg i Tumaco, en tid som jeg helst ikke vil snakke om og helst ikke huske», sier hun og forsvinner fra skjermen. Vi hører kun gråten og pusten hennes.

Alexander forklarer varsomt og forsiktig:

«Jeg tror jeg forstår det, og jeg klandrer deg ikke. Men jeg spør deg fordi jeg gjerne vil vite hvordan du hadde det på denne tida, så kanskje jeg lettere kan forstå hvorfor min historie ble som den ble.»

Margarita snakker fortsatt ikke, men hun viser ham et hjerte med fingrene og smiler til ham på skjermen gjennom tårene.

«Jeg er veldig glad for at alle vi som er barna dine, har funnet hverandre. Vi er en ganske stor flokk. Flere av oss har følt oss ensomme, glemt og forlatt hver for oss, så det gode er at vi nå vet om hverandre og kan ha kontakt og snakke sammen selv om vi er spredt over nesten halve jordkloden», forklarer Alexander.

Men hva synes Margarita om at alle barna hennes nå blir kjent og snakker sammen? undrer han. Der har hun et veldig klart svar:

«Jeg sier som Shakira i en av låtene sine: ‘Der er jeg både døv og stum’», sier hun, og så er det temaet ferdig snakka. Fortida har innhenta henne, og det gjør ikke bare godt.

Men så legger hun til og forklarer litt mer i sitt sedvanlige raske tempo, litt irritert, på spansk:

«Jeg har bestandig vært det sorte fåret i familien vår. Vi er en splittet familie, det er mange som ikke vil ha kontakt med meg», sier hun.

«Er dette fordi jeg har dukka opp og lagd kaos i familien nå?» spør Alexander.

«Nei, nei, det har ingenting med deg å gjøre, carino, det var sånn lenge før du kom inn i bildet. Jeg er glad for at du fant meg. Hvis jeg ikke hadde villet ha kontakt med deg, så hadde jeg ikke tatt telefonen da Sandra Patricia ringte», forsikrer Margarita, før hun vinker farvel. Hun er sommertravel med en venninne, ute på en folksom gate i nabobyen til Oviedo, turiststedet Gijón. Hun smiler med sin nye flettede frisyre, sender slengkyss til sin sønn i Norge og forsikrer at de kan snakkes igjen en annen dag, før hun forsvinner helt fra skjermen og bryter samtalen.

Alexander logger av uten å si noe mer på en stund. Klør seg hardt både i nakken og på overarmene. Han strekker seg, går ut på altanen i den nye leiligheten sin i tolvte etasje i en av Oslos drabantbyer og skuer utover byen og fjorden. Han griper hardt rundt rekkverket, bøyer seg litt fram og brøler så høyt han bare kan til verden. Der fikk han det ut. Så rister han skikkelig løs og snur seg mot meg:

«Nå har jeg gått i mange år og sagt at familien min og livet mitt i Norge har vært helt føkka, men hva skal jeg si om Colombia-greina av familien min? Jeg vet sannelig ikke om jeg har ord. Familien min i Norge er et barneskirenn i forhold. Selv om oppveksten min i Bodø og på ungdomshjem ble som den ble, så må jeg si at jeg sannelig er glad for at jeg ble adoptert.»

Han står tankefull og stille en lang stund. Så rister han ettertenksomt på hodet, gjentatte ganger, før han trekker pusten:

«Ferdig! Nå tenker vi på noe annet. Hvilken farge syns du jeg skal velge til gangen?»