Kresne barn

Hva skjer egentlig når man opplever kresne barn? Hvorfor elsker egentlig barn søtsaker? Hvorfor liker det eldste barnet ditt brokkoli, mens nummer to nekter å spise det? Hvorfor likte barnet ditt tomat i går, mens du får den kastet etter deg i dag?

Er barnet egentlig kresent?

Selv om du gjør alt «riktig», vil barnet ditt antageligvis nekte å smake på svært mange matvarer. Grunnen til dette er neofobi. Neofobi betyr redsel for det som er nytt. Neofobi er ikke en diagnose, men er en del av barnas utvikling. Det vises i at barna nekter å smake på matvarer, spesielt frukt og grønnsaker. Dette oppstår rundt toårsalder. Fra et evolusjonistisk perspektiv er det teoretisert at dette skjer fordi barna blir mer mobile, og må lære seg å holde seg unna alt det som kan være giftig. Altså går de rundt på egenhånd og putter ting i munnen, og er desto mer utsatt.

Neofobi handler om en kognitiv utvikling. Hjernen endrer seg og lærer oss å kategorisere mat: Dette er trygt å spise, og dette er ikke. Kategoriene blir større og større – i starten kan barnet for eksempel lære seg at røde epler er trygge, men ikke at grønne epler også er det, eller epler i eplekake. Barn med neofobi liker færre matvarer, misliker flere matvarer og spiser generelt mer usunt. Men heldigvis går det over.

Mange barn er også kresne, noe som i større grad er basert på matens konsistens og hvordan maten smaker, kontra matens utseende. Det er også vanlig at barn i barnehagealder har flere egne regler for maten, og liker for eksempel ikke at forskjellige matvarer er nær hverandre. Mange liker heller ikke at mat tydelig er blandet, og vil for eksempel ikke smake potetmos hvis den har urter i seg, selv om potetmos i utgangspunktet er noe de liker godt.

Hvorfor nekter barnet mitt å smake på gryteretter?

Se for deg at du er på middagsselskap hos venner. Du får servert en tallerken med mat, men det er umulig å skjønne hva det er for noe – alt er bare blandet og most sammen. Du får beskjed om at det er «pistitaj legomoj», men det sier deg ingenting. Har du lyst til å spise det? Nei? Sånn er det når du serverer barnet ditt en gryterett. Det er vanskelig å kjenne igjen de oransje bitene som gulrøtter, og enda vanskeligere å smake at de rare bitene i den brune sausen faktisk er oksekjøtt. Det er rett og slett umulig for barnet å se om maten er trygg eller ikke. Tenk deg selv – om du lurer på om det du blir servert er giftig, har du lyst til å smake på det for å finne ut om det stemmer eller ikke?

Når du serverer barnet gryterett slår neofobien inn; hun klarer ikke å kategorisere maten. Med mindre det er en gryterett barnet kjenner godt, da. Det er derfor enklere for barn å smake på mat som ligger sortert og adskilt på tallerkenen. En annen ting som kan hjelpe er å inkludere barnet ditt i matlagingen – da er det lettere å kjenne igjen maten etterpå, og det oppleves også tryggere.

(Pisitaj legomoj er for øvrig esperanto for moste grønn-
saker).

Hvorfor liker ikke begge barna mine tomat?

Noe av det aller, aller beste jeg vet om er tomat. Slik har det alltid vært. Som barn spiste jeg tomat slik andre spiste eple. Moren min sendte med meg små cherrytomater som snacks, og jeg var i himmelen. Jeg har imidlertid to søsken, en storesøster og en lillebror. Under oppveksten taklet ingen av dem tomater.

Tomat er en matvare som svært ofte splitter søsken – det er elsk eller hat. Det handler ikke så mye om selve smaken på tomat; det er konsistensen de som misliker tomat sliter med. Sånn var det også med broren min, som elsket smaken av makrell i tomat. Begge søsknene mine lærte seg etter hvert at de kunne spise kjøttet på tomat, men likte ikke de små, relativt slimete prikkene som er inni tomaten. Forskning viser at mange har avsmak for slimete tekstur og konsistens.

Men tomat er ikke det eneste som skiller hva søsknene mine og jeg liker å spise. Stort sett liker søsknene mine og jeg i dag veldig mye av det samme, og en av hovedgrunnene til det er jo at vi har vokst opp med den samme maten. Vi har også vokst opp med de samme foreldrene, så det er lett å tenke seg at vi har blitt behandlet helt likt, og fått den samme maten hele livet, men det har vi selvfølgelig ikke.

Når det første barnet skal spise er foreldrene gjerne i superhelt-modus. Alt skal være hjemmelaget, økologisk, supersunt og variert. Foreldrene prøver å vente med søtsaker til barnet har blitt noen år gammel. Så kommer nummer to, og alt blir helt annerledes. Norske undersøkelser viser at fireåringer med eldre søsken spiser mindre frukt og grønnsaker enn fireåringer som er førstefødte. De med eldre søsken spiser også mer godteri, kjeks og andre søtsaker. Selvfølgelig blir det slik, fordi fireåringen som får lørdagsgodteri synes det er urettferdig at småsøskenet ikke skal få smake i det hele tatt.

Jeg kan fortsatt huske hvordan lillebroren min strakk seg mot isen jeg spiste, og selvfølgelig fikk smake. Jeg ville dele alt med lillebroren min, selv om han var en baby. Det var nesten umulig for foreldrene mine å si nei til det. Akkurat som det er kjempevanskelig å nekte sønnen min å dele med lillesøster som strekker seg etter alt han spiser.
Småsøsknene spiser ikke den samme maten heller, fordi foreldre med flere barn rett og slett har dårligere tid.

Resultatet er ofte mer halvfabrikata og raske løsninger, mindre sirlig oppskårne gulrøtter og skrellede druer. Foreldre innbiller seg at barna vokser opp i samme matmiljø, men de gjør ikke det. Det er umulig å behandle barna sine likt. Sam- tidig er det heller ikke lurt. Jeg var for eksempel veldig glad i godteri som barn, mens broren min hadde et mer nøytralt forhold til godteri. Halloween-godteriet hans ble som regel liggende til det var på tide å samle inn på nytt. Det var ikke fordi han aktivt bestemt seg for å spare, men fordi han bare glemte at det eksisterte. Godteri var rett og slett ikke spesielt høyt på prioriteringslisten hans. Foreldrene våre måtte derfor behandle oss ganske forskjellig når det kom til godteri. Takket være det har vi nok et mer likt forhold til godteri i dag.

Et annet viktig poeng er at søsken ikke er identiske, med mindre de er eneggede tvillinger. De fleste søsken deler omtrent halvparten av genmaterialet sitt. For eksempel kan et av barna være supersmaker, og derfor synes at bitre ting smaker voldsomt mye. Det er mye vanskeligere for disse barna å lære seg å like grønnsaker. I Norge spiser ikke små barn så mange bitre matvarer, og det er derfor mulig at norske barn bruker lengre tid på å venne seg til å like (bitre) grønnsaker.

Selv er jeg supersmaker, men det er ikke storesøsteren min. Som liten ville jeg være akkurat som henne, og ønsket derfor å spise brokkoli og rosenkål sånn som hun gjorde. Hun var en fantastisk rollemodell for å lære meg å like de bitre grønnsakene jeg normalt ville avvist. Siden hun (og mamma!) spiste grapefrukt, ville jeg også gjøre det, selv om jeg synes det smakte skikkelig ekkelt. Til slutt lærte jeg meg å like det. Søsken kan altså ha en positiv effekt på hva småsøsken spiser. De er de aller mest effektive rollemodellene – både på godt og vondt.

Hvor mange ganger må jeg egentlig gi barnet mitt det samme?

Svaret er 42. Neida. Det hadde vært veldig greit hvis det fantes en fasit her, men så enkelt er det ikke. Hva barna blir servert, og ser andre bli servert, er også svært viktig for hva de ønsker å spise. Vi vet at hvor ofte og mye barna har vært eksponert for matvaren, er svært vesentlig for å forandre meningen om en matvare.

Å bli eksponert for en matvare flere ganger vil altså gjøre at barnet kan like den bedre – men antall ganger som er nødvendig ser ut til å være forskjellig for ulike matvarer. I tillegg er det mange foreldre som undervurderer hvor ofte man må gi barn muligheten til å smake en ny matvare. Det tenkes ofte at fem ganger er tilstrekkelig, med det er som regel for lite.

Likevel kommer man til et punkt hvor man kanskje bestemmer seg for å kaste inn håndkleet, og det må være greit. Jeg har for eksempel aldri lært meg å like sopp. Selv etter å ha blitt eksponert for det minst 42 ganger vil ikke sønnen min spise kokt potet. Begge deler lever jeg godt med.

Hvorfor vil barnet mitt bare ha noen typer yoghurt?
Da jeg var liten var broren min veldig sær på hvilken yoghurt han ville ha. Han ville ikke ha jordbæryoghurt eller yoghurt med melonsmak, bare vanilje. Jeg måtte bli voksen før jeg skjønte at han faktisk ikke prøvde å være vanskelig. Da jeg først lærte om tekstur og barn tenkte jeg med en gang på broren min, som heller ikke ville ha fruktkjøtt i appelsinjuicen.

Tekstur er jo som nevnt kjempeviktig for barn siden de ikke er så gode til å tygge enda. Men også barn som er gode til å tygge ser ut til å like teksturer som er enklere å konsumere. Barn liker ofte glatte, enkle teksturer fra naturens side. De foretrekker derfor ofte at det ikke er biter i yoghurt, eller korn i brød, slik som lillebroren min. Det er rett og slett fordi det er enklere å spise mat uten disse bitene eller kornene. I tillegg er det antageligvis igjen evolusjonen som spiller oss et puss. Klumper i mat kan nemlig oppstå når maten er muggen, og det er mulig at dette er grunnen til at barn fra naturens side i stor grad avviser klumper.

Et annet viktig poeng er at barn etter hvert lærer seg hvordan matvarer skal smake. De fleste småbarn vil akseptere yoghurt naturell eller andre yoghurttyper som naturlig smaker syrlig. Blir de derimot vant til å spise fruktyoghurt vil de avvise yoghurt som ikke er søt. De har rett og slett lagret yoghurt som noe som smaker søtt i hjernen sin. På samme måte er det mange voksne nordmenn som sliter med å like sjokolade med høyt kakaoinnhold (mørk, mørk sjokolade). Det er ikke bare fordi det smaker bittert, men også fordi det ikke er så søtt, slik som de fleste nordmenn har lært seg at sjokolade skal smake, siden vi er en melkesjokolade-spisende nasjon.